Du har kanskje ikke hørt om anamorphic objektiv, men du har garantert sett filmer der objektivet er blitt brukt. Jeg er ikke så god på video, men egenskapene til objektivet fanget min interesse, særlig muligheten for å lage panoramabilder uten å sette enkeltbilder sammen eller beskjære bildet i post. Hvordan bruke et slikt objektiv til foto?
Standard bildebrikke på et digitalkamera har vanligvis formatet 4:3 (Four Thirds) eller 3:2 (APS-C og fullformat). De fleste morderne digitalkamera kan også beskjære bildet til andre format som 1:1 og 16:9. Ved opptak av video på digitalkamera er formatet beskjært til 16:9, som er det er det formatet tv’er har.
Et anamorfisk objektiv fanger et bredformat bilde på bildebrikker som ikke har bredformat som standard bildeformat. Det høres litt rart ut, men måten det gjøres på er at objektivet fanger mer i bredden enn et standard objektiv med tilsvarende brennvidde, og skviser det så sammen for å passe sensorstørrelsen. For video som tar opp i 16:9, ser et skviset opptak slik ut:
I virkeligheten er fuglemateren nesten helt rund, men som du ser så er den mer oval. For at videoen skal få rett format, må forholdstallet mellom høyde og bredde på videoen endres i et videoredigeringsprogram. Resultatet blir da slik:
Visningen er fremdeles 16:9, men videoen har fått et svart felt i topp og bunn. Dette formatet kjenner du sikkert igjen fra en del filmer. På TV vil du også se et svart felt over og under, men ser du en slik film på kino slipper du disse feltene. Filmens forholdstall er nå endret fra 16:9 til 10:23.
Videoen er ikke et godt eksempel på filming, men den viser noen av egenskapene til objektivet, inkludert formatet og den karakteristiske blå stripen som kommer når objektivet rettes mot sterke lyskilder. Neste gang du ser en film på TV eller kino, så se etter denne blå stripen. Ser du den er filmen mest sannsynlig filmet med et anamorfisk objektiv.
Men tilbake til starten. Som du ser så er jeg ikke en videoekspert, men jeg liker å utfordre meg selv til å velge litt nye metoder for å oppnå ulike uttrykk av fotograferingen min. Jeg har blant annet en forkjærlighet for panoramabilder. Når jeg skal lage slike bilder har jeg tidligere hatt to muligheter:
Stiching:
Ta flere enkeltbilder og sette de sammen til ett bilde i post (f.eks. Lightroom eller Photoshop)
Resultatet blir ofte bra, hvis du inngår bevegelige motiv som mennesker, skyer eller bølger. Det er bare fantasien som begrenser hvor detaljert og vidt bildet skal bli. Fungerer best med normalobjektiv og tele, og det er en fordel at det er. Metoden tar litt tid, siden du for best mulig resultat må bruke (like) manuelle innstillinger for bildene du skal sette sammen. Jeg bruker ofte denne metoden når jeg er på fjelltur og bare skal ha ett objektiv med meg.
Cropping:
Dette er veldig enkelt. Ulempen, særlig med APS-C kamera med små sensorer, er at beskjæring går ut over bildestørrelsen. Viss du beskjærer et bilde med original størrelse på 6240×4160 (sensor 26 mp) til 16:9 får du et bilde med ca. 22 megapixler , altså en reduksjon på 4 megapixler. Beskjæring er enkelt, men kan være en sovepute for gode utsnitt i opptakssituasjonen.
Hvordan endre bildet i post?
Et anamorfisk objektiv derimot reduserer ikke antall megapixler. Pixlene i høyden påvirkes ikke når bildet de-skvises, mens pixlene i bredden «øker».
Slik ser et bilde tatt med Sirui 50mm Anamorphic x1.33:
Når objektivet har en de-skvisfaktor på 1.33 betyr det at bildet er skvist med 33% i bredden. Under viser hvor mye dette utgjør når jeg de-skviser bildet i post.
For å finne ny bildestørrelse for et 1.33 objektiv, ganger du breddepixlene med 1,33. Mitt kamera har 6240 pixler i bredden, og da blir ny bredde 8299 pixler. Når du endrer pixlene, i for eksempel Photoshop, er det viktig at du ikke endrer høydepixlene. Noen program har en innstilling du må slå av for at du skal kunne endre høyde eller og breddepixlene uavhengig av hverandre.
Når dette er endret, så ender du opp med et slikt bilde:
Bildet har nå ratio på 2:1/20:10, som er litt smalere enn når man de-skviser video. Men fordelene er at alle pixlene fra orginalbildet er beholdt. En ting jeg lurer på, og som jeg ikke har funnet svaret på, er hvordan hvor de nye pixlene ved de-skvis kommer fra og hvilken informasjon de har. Er det en dublering av nærliggende pixler? Uansett, så klarer jeg ikke med det blotte øye å se at denne strekkingen har negativ innvirkning på sluttresultatet.
Under ser du bildevinkelen som du ville oppnådd med et normalt 50mm objektiv:
Det utgjør litt forskjell, ikke sant?
Objektivet kan brukes til mange motiver, men slike objektiv har manuell fokusering egner det seg ikke så godt til action. Flare og den blå stripen du lett får ved motlys må du også ta hensyn til. Nærgrensen (85cm) kunne med fordel vært noe mindre. Jeg har delvis løst dette problemet ved å bruke nærlinser. Det fungerer på noen motiv, men ikke alle. Et ulempe er at alle bilder må konverteres i post. Jeg kan ikke endre størrelsesforholdet i Lightroom og bruker derfor Photoshop til det. Det medfører en ny fil med god størrelse (ofte opp i 300 mb).
Fordelene med objektivet er blant annet at det gir fine farger, er forholdsvis skarpt og lyssterkt. Bokeh’en den produserer er også flott. Men mest av alt er det spenningen med hva bildet vil bli til som gir meg glede. Når jeg fotograferer, ser jeg jo ikke bildet slik det vil bli, og må på en måte prøve å se forbi skvisingen av utsnittet. Det er derfor alltid spennende å de-skvise bildet når jeg kommer hjem. Jeg har som mål at jeg ikke skal beskjære bildene etter å ha de-skviset det, noe som betyr at jeg må ha et bevist forhold til utsnitt og horisont når bildet tas. Dårlig innhold med et slikt objektiv gir ikke et bedre bilde enn om bildet er tatt med et normalt objektiv. Formatet er ikke et mål i seg selv og må brukes når det passer.
Noen eksempler på anamorfiske bilder
Nyttige lenker
Om anamorphic format (wikipedia)
Videoer om anamorphic fotografering (Youtube)