Gjøn er et lite og sjarmerende lokalsamfunn på østsiden av Gjønavatnet. Ett par kilometer lengre oppe, mellom Gjønakvitingen og Våkefjellet, starter Gjønaelva sin ferd — en elv som lenge har pirret nysgjerrigheten min. Jeg har alltid hatt en fascinasjon for elver, og særlig for hvor de har sitt utspring. Det er noe eget ved å følge et vassdrag tilbake til der det hele begynner, der vannet først bryter frem og samler seg til en elv.
Øvre del av Gjønaelva har vært et slikt mål for meg. Første gang jeg la merke til den var på en tur ned fra Gjønakvitingen. Jeg så hvordan elven buktet seg gjennom det flate terrenget i dalen mellom Gjønakvitingen og Våkefjellet. Siden har den stått på listen min over steder jeg ville utforske nærmere. Kart og satellittbilder gjorde bare fristelsen større: elvens svingete løp, sand- og steinbankene som glinset på bildene — et tydelig tegn på at elven skjærer seg gjennom morenemasser.
Turen min startet ved Gjøn, hvor det er en liten parkeringsplass som også brukes av folk som skal til Gjønakvitingen eller Kikedalen. Herfra fulgte jeg den bratte grusveien som går på sørsiden av Gjønaelva, forbi det store fellesfjøset og Gjønaelva kraftverk. Veien stiger raskt, og på rundt 1,8 kilometer hadde jeg lagt bak meg 270 høydemeter. På toppen åpner landskapet seg i en slette, omtrent 300 meter over havet, like ovenfor inntaket til kraftverket.
I stedet for å følge veien helt frem til inntaket, valgte jeg å legge kursen ut i terrenget noen hundre meter tidligere. Først fulgte jeg et dyretråkk, antagelig laget av sauer og storfe, men det førte meg raskt ut i et gjørmebad der jeg måtte hoppe fra tue til tue for å unngå de verste fellene. Jeg trakk derfor ut på myren, som overraskende nok var tørr og fast å gå på. Her ute var det lettere å ta inn naturen: det stille suset fra elven, fuglesang, og duften av fuktig jord og lyng.
Her er ruten jeg gikk (følg pilen):
Nær inntaket til kraftverket buldrer elven nedover i små fossefall og stryk. Lenger oppover dalen roer den seg, blir grunn og nesten lydløs, avbrutt av dypere kulper her og der før den igjen blir grunnere. Elven er 4–5 meter bred, og på den dagen jeg var der — med det jeg vil tro var middels vannføring — var det ikke mulig å krysse uten å bli våt på beina. På en varm sommerdag derimot, ser jeg for meg at det vil være mulig å krysse over enkelte steder uten å bli våt på beina.
Jeg fulgte elven et par hundre meter oppover, krysset frem og tilbake, og vandret på stein- og sandbanker som lå midt i elveløpet. Det var en ro over stedet som ga lyst til å utforske mer. Jeg fikk en følelse av at dalen inviterer til videre ferd oppover mot Våkefjellet — en tanke jeg har lyst til å følge opp på en ny tur.
Dette er et sted jeg gjerne besøker igjen, kanskje på en varm sensommerdag, når kulpene i elven har rukket å bli oppvarmet av solen, og innbyr til en avkjølende dukkert etter turen opp.
En liten video fra turen:
Praktisk informasjon
- Startpunkt: Gjøn (parkeringsplass for turer til Gjønakvitingen og Kikedalen)
- Lengde/høydemeter: Ca. 2,5 km på grusvei opp til sletten (300 høydemeter)
- Underlag: Grusvei, myr, dyretråkk, elvebredder (noe stein og sandbanker)
- Vanskelighetsgrad: Middels (bratt grusvei, noe krevende terreng langs elven)
- Tips: Gode fjellsko anbefales, eventuelt lette sko som raskt tørker. Ta med ekstra sokker dersom du planlegger å krysse elven. Kart/GPS er nyttig dersom du vil utforske videre mot Våkefjellet. Husk solkrem og mygg- og flåttmiddel.
- Beste tid: Sensommer på varme dager når vannstanden kan være lavere og kulpene innbyr til bading.
