Gjønakvitingen ligger i Bjørnafjorden kommune og er med sine 1213 meter over havet kommunens femte høyeste topp. Dette er en flott, men krevende tur, der belønningen er spektakulær utsikt store deler av veien opp. Fra toppen ser du mot over 20 kommuner, og med god særlig god utsikt mot Bjørnafjorden, fjellene rundt Rosendal og Folgefonna.
Start og første etappe
Turen begynner på Gjøn, ved første gårdstun. Du går gjennom frodig morenelandskap og beiteområder før du kommer inn i en vakker lauvskog. Det tar ikke lang tid før den første bratte kleiva setter pulsen i gang. I starten har du god utsikt mot Gjøn, Gjønavatnet og Våganipen – en fin motivasjonsboost før stigningen virkelig setter i gang. (UT.no)
Pause ved fjellhytten og Gryttro
Omtrent halvveis – både på høyde og distanse – passerer du en fjellhytte på rundt 690 moh. Rett før ligger Gyttro, et fantastisk utsiktspunkt på drøyt 660 moh, med bratte stup ned mot Gjønavatnet. Et ypperlig sted for matpause – men husk å holde god avstand til kanten!
Fjellhytten. Til venstre i bildet ser du utsiktspunktet Gyttro.
Over i steinlandskap og mosehav
Etter hytta blir terrenget mer steinete. Stien stiger bratt over grå bergflater – det kan være nokså krevende, men utsikten rundt deg gjør det lettere å bite tennene sammen. Plutselig brytes det gråe steinlandskapet av et irrgrønt teppe av mose, levende og friskt av smeltevann. Tidligere har jeg måttet krysse snøfonner her – i juli var begge borte, og landskapet føltes merkbart annerledes i år.
Myk og irrgrønn mose.
Siste kneiken opp til toppen
Mot slutten stiger stien igjen, men nå er du nær toppen og bena kjenner at de snart er framme – melkesyra får aldri overtaket. Og så er du der: ved varden på 1213 moh! Fra toppen åpner landskapet seg – du kan telle over 20 kommuner, fra Vestland og helt inn i Rogaland. Fantastisk!
Gjøn er et lite og sjarmerende lokalsamfunn på østsiden av Gjønavatnet. Ett par kilometer lengre oppe, mellom Gjønakvitingen og Våkefjellet, starter Gjønaelva sin ferd — en elv som lenge har pirret nysgjerrigheten min. Jeg har alltid hatt en fascinasjon for elver, og særlig for hvor de har sitt utspring. Det er noe eget ved å følge et vassdrag tilbake til der det hele begynner, der vannet først bryter frem og samler seg til en elv.
Øvre del av Gjønaelva har vært et slikt mål for meg. Første gang jeg la merke til den var på en tur ned fra Gjønakvitingen. Jeg så hvordan elven buktet seg gjennom det flate terrenget i dalen mellom Gjønakvitingen og Våkefjellet. Siden har den stått på listen min over steder jeg ville utforske nærmere. Kart og satellittbilder gjorde bare fristelsen større: elvens svingete løp, sand- og steinbankene som glinset på bildene — et tydelig tegn på at elven skjærer seg gjennom morenemasser.
Turen min startet ved Gjøn, hvor det er en liten parkeringsplass som også brukes av folk som skal til Gjønakvitingen eller Kikedalen. Herfra fulgte jeg den bratte grusveien som går på sørsiden av Gjønaelva, forbi det store fellesfjøset og Gjønaelva kraftverk. Veien stiger raskt, og på rundt 1,8 kilometer hadde jeg lagt bak meg 270 høydemeter. På toppen åpner landskapet seg i en slette, omtrent 300 meter over havet, like ovenfor inntaket til kraftverket.
I stedet for å følge veien helt frem til inntaket, valgte jeg å legge kursen ut i terrenget noen hundre meter tidligere. Først fulgte jeg et dyretråkk, antagelig laget av sauer og storfe, men det førte meg raskt ut i et gjørmebad der jeg måtte hoppe fra tue til tue for å unngå de verste fellene. Jeg trakk derfor ut på myren, som overraskende nok var tørr og fast å gå på. Her ute var det lettere å ta inn naturen: det stille suset fra elven, fuglesang, og duften av fuktig jord og lyng.
Her er ruten jeg gikk (følg pilen):
Nær inntaket til kraftverket buldrer elven nedover i små fossefall og stryk. Lenger oppover dalen roer den seg, blir grunn og nesten lydløs, avbrutt av dypere kulper her og der før den igjen blir grunnere. Elven er 4–5 meter bred, og på den dagen jeg var der — med det jeg vil tro var middels vannføring — var det ikke mulig å krysse uten å bli våt på beina. På en varm sommerdag derimot, ser jeg for meg at det vil være mulig å krysse over enkelte steder uten å bli våt på beina.
Jeg fulgte elven et par hundre meter oppover, krysset frem og tilbake, og vandret på stein- og sandbanker som lå midt i elveløpet. Det var en ro over stedet som ga lyst til å utforske mer. Jeg fikk en følelse av at dalen inviterer til videre ferd oppover mot Våkefjellet — en tanke jeg har lyst til å følge opp på en ny tur.
Dette er et sted jeg gjerne besøker igjen, kanskje på en varm sensommerdag, når kulpene i elven har rukket å bli oppvarmet av solen, og innbyr til en avkjølende dukkert etter turen opp.
En liten video fra turen:
Praktisk informasjon
Startpunkt: Gjøn (parkeringsplass for turer til Gjønakvitingen og Kikedalen)
Lengde/høydemeter: Ca. 2,5 km på grusvei opp til sletten (300 høydemeter)
Underlag: Grusvei, myr, dyretråkk, elvebredder (noe stein og sandbanker)
Vanskelighetsgrad: Middels (bratt grusvei, noe krevende terreng langs elven)
Tips: Gode fjellsko anbefales, eventuelt lette sko som raskt tørker. Ta med ekstra sokker dersom du planlegger å krysse elven. Kart/GPS er nyttig dersom du vil utforske videre mot Våkefjellet. Husk solkrem og mygg- og flåttmiddel.
Beste tid: Sensommer på varme dager når vannstanden kan være lavere og kulpene innbyr til bading.
På sommerfesten til Os fotoklubb ble resultatene i klubbkonken våren 2025 presentert. Det var fire klasser: «farge- fritt tema», «monokrom – fritt tema», «bevegelse» og «jobbe fysisk med bilder». Jeg er godt fornøyd med resultatet med tre sølv, to bronse, en hederlig og fire antatte. Under er bildene mine som ble premiert. Alle premierte bilder kan du se på Os fotoklubb sin nettside.
Selvutviklingsoppgaven i Os fotoklubb denne våren er å jobbe med fysiske bilder. Det å jobbe fysisk med bilder er litt annerledes enn å kun bearbeide bildene digitalt. En må prøve og feile på en annen måte, og feil kan faktisk komme bilde til gode. Poenget og oppgaven er at du skal bearbeide bildet på en eller annen måte. Noen muligheter: vann, male, tegne, bleking, tramping, riping, knørve det sammen og brette ut, og mye mer. Her er det egentlig fantasien som setter grensene! Etter at bildet er bearbeidet fysisk, avfotograferes bildet og du kan jobbe videre med det digitalt igjen.
Etter å ha kommet over noen reels-videoer, valgte jeg teknikken der jeg trykker bildet med en gele plate.
Om teknikken
Prosessen starter med å velge et digitalt bilde – gjerne et med tydelige kontraster og godt definerte detaljer. Bildet skrives ut med laserskriver, siden blekket fra blekkskrivere ikke fungerer til denne teknikken. Du påfører et tynt lag med akrylmaling med en malingsrulle over hele gele platen. Det er viktig at laget ikke er for tykt – da forsvinner detaljene – men heller ikke for tynt, for da får man ikke løftet bildet.
Hva trenger du for å lage fototrykk med geleplate?
Mens malingen fortsatt er fuktig, legges laserutskriften med bildesiden ned mot geléplaten. Trykket glattes forsiktig ut med fingrene eller en rulle for å sikre kontakt mellom papiret og malingen. Så lar man det hele tørke i noen minutter. Deretter fjernes laserutskriften, og igjen på platen er trykkfargen på de mørke feltene fra laserutskriften. Lyse felt på utskriften absorberer alle trykkfarger. Deretter kan man legge på nye lag med farger, mønstre og tekstur, før du så legger på arket som bildet skal overføres på. For at malingen skal feste, må det siste laget med acrylmaling være vått. Når bildet så tørker, så vil alle lagene med maling overføres til acrylpapiret. Ganske magisk 🙂
Resultatet er ofte rått og stemningsfullt, en blanding av fotografisk realisme og abstrakt uttrykk, hvor bildet glir inn i malingsflaten som om det alltid har vært der. Hver overføring får sitt eget preg, avhengig av malingens konsistens, bildet som brukes og hvor godt man får gned bort papiret – en prosess som alltid rommer litt magi.
Noen smakebiter
Her er noen av bildene som jeg har laget med teknikken.
Selv om februar er en vintermåned og det fremdeles er noen måneder til fuglene begynner å hekke, kan denne tiden av året være en fin tid å klargjøre fuglekassen for nye beboere. På grunn av kulden sover gjerne lopper og lus.
Det er ganske imponerende hvor mye byggemateriale som fuglene henter for å lage rede. Selv om det ser mykt og godt ut og vi tenker at det egentlig bare er å flytte inn, bør gammelt innhold i kassene fjernes før ny sesong. Tom kasse gir fuglene god trivsel og sjansen for at fuglene legger egg i din kasse er større. Reirmaterialet er et godt bosted for lopper, insekter, larver og snegler. Hvem vil legge seg i sengetøy som andre har brukt?
Denne fuglekassen hadde mest mose, mens andre kasser hadde mer pels fra hund eller hjort. Det kan være forskjell på hvem som har bygget. Det skal jeg prøve å finne ut av etter kommende sesong 🙂
Du har kanskje ikke hørt om anamorphic objektiv, men du har garantert sett filmer der objektivet er blitt brukt. Jeg er ikke så god på video, men egenskapene til objektivet fanget min interesse, særlig muligheten for å lage panoramabilder uten å sette enkeltbilder sammen eller beskjære bildet i post. Hvordan bruke et slikt objektiv til foto?
Standard bildebrikke på et digitalkamera har vanligvis formatet 4:3 (Four Thirds) eller 3:2 (APS-C og fullformat). De fleste morderne digitalkamera kan også beskjære bildet til andre format som 1:1 og 16:9. Ved opptak av video på digitalkamera er formatet beskjært til 16:9, som er det er det formatet tv’er har.
Et anamorfisk objektiv fanger et bredformat bilde på bildebrikker som ikke har bredformat som standard bildeformat. Det høres litt rart ut, men måten det gjøres på er at objektivet fanger mer i bredden enn et standard objektiv med tilsvarende brennvidde, og skviser det så sammen for å passe sensorstørrelsen. For video som tar opp i 16:9, ser et skviset opptak slik ut:
I virkeligheten er fuglemateren nesten helt rund, men som du ser så er den mer oval. For at videoen skal få rett format, må forholdstallet mellom høyde og bredde på videoen endres i et videoredigeringsprogram. Resultatet blir da slik:
Visningen er fremdeles 16:9, men videoen har fått et svart felt i topp og bunn. Dette formatet kjenner du sikkert igjen fra en del filmer. På TV vil du også se et svart felt over og under, men ser du en slik film på kino slipper du disse feltene. Filmens forholdstall er nå endret fra 16:9 til 10:23.
Videoen er ikke et godt eksempel på filming, men den viser noen av egenskapene til objektivet, inkludert formatet og den karakteristiske blå stripen som kommer når objektivet rettes mot sterke lyskilder. Neste gang du ser en film på TV eller kino, så se etter denne blå stripen. Ser du den er filmen mest sannsynlig filmet med et anamorfisk objektiv.
Men tilbake til starten. Som du ser så er jeg ikke en videoekspert, men jeg liker å utfordre meg selv til å velge litt nye metoder for å oppnå ulike uttrykk av fotograferingen min. Jeg har blant annet en forkjærlighet for panoramabilder. Når jeg skal lage slike bilder har jeg tidligere hatt to muligheter:
Stiching: Ta flere enkeltbilder og sette de sammen til ett bilde i post (f.eks. Lightroom eller Photoshop) Resultatet blir ofte bra, hvis du inngår bevegelige motiv som mennesker, skyer eller bølger. Det er bare fantasien som begrenser hvor detaljert og vidt bildet skal bli. Fungerer best med normalobjektiv og tele, og det er en fordel at det er. Metoden tar litt tid, siden du for best mulig resultat må bruke (like) manuelle innstillinger for bildene du skal sette sammen. Jeg bruker ofte denne metoden når jeg er på fjelltur og bare skal ha ett objektiv med meg.
Cropping: Dette er veldig enkelt. Ulempen, særlig med APS-C kamera med små sensorer, er at beskjæring går ut over bildestørrelsen. Viss du beskjærer et bilde med original størrelse på 6240×4160 (sensor 26 mp) til 16:9 får du et bilde med ca. 22 megapixler , altså en reduksjon på 4 megapixler. Beskjæring er enkelt, men kan være en sovepute for gode utsnitt i opptakssituasjonen.
Hvordan endre bildet i post?
Et anamorfisk objektiv derimot reduserer ikke antall megapixler. Pixlene i høyden påvirkes ikke når bildet de-skvises, mens pixlene i bredden «øker».
Slik ser et bilde tatt med Sirui 50mm Anamorphic x1.33:
Anamorfisk bilde før de-skvising
Når objektivet har en de-skvisfaktor på 1.33 betyr det at bildet er skvist med 33% i bredden. Under viser hvor mye dette utgjør når jeg de-skviser bildet i post.
Endring i bredde på et bilde med 1.33 skvisfaktor
For å finne ny bildestørrelse for et 1.33 objektiv, ganger du breddepixlene med 1,33. Mitt kamera har 6240 pixler i bredden, og da blir ny bredde 8299 pixler. Når du endrer pixlene, i for eksempel Photoshop, er det viktig at du ikke endrer høydepixlene. Noen program har en innstilling du må slå av for at du skal kunne endre høyde eller og breddepixlene uavhengig av hverandre.
Når dette er endret, så ender du opp med et slikt bilde:
De-skviset bilde
Bildet har nå ratio på 2:1/20:10, som er litt smalere enn når man de-skviser video. Men fordelene er at alle pixlene fra orginalbildet er beholdt. En ting jeg lurer på, og som jeg ikke har funnet svaret på, er hvordan hvor de nye pixlene ved de-skvis kommer fra og hvilken informasjon de har. Er det en dublering av nærliggende pixler? Uansett, så klarer jeg ikke med det blotte øye å se at denne strekkingen har negativ innvirkning på sluttresultatet.
Under ser du bildevinkelen som du ville oppnådd med et normalt 50mm objektiv:
Markeringen viser utsnittet et normalt 50 mm objektiv ville fanget
Det utgjør litt forskjell, ikke sant?
Objektivet kan brukes til mange motiver, men slike objektiv har manuell fokusering egner det seg ikke så godt til action. Flare og den blå stripen du lett får ved motlys må du også ta hensyn til. Nærgrensen (85cm) kunne med fordel vært noe mindre. Jeg har delvis løst dette problemet ved å bruke nærlinser. Det fungerer på noen motiv, men ikke alle. Et ulempe er at alle bilder må konverteres i post. Jeg kan ikke endre størrelsesforholdet i Lightroom og bruker derfor Photoshop til det. Det medfører en ny fil med god størrelse (ofte opp i 300 mb).
Fordelene med objektivet er blant annet at det gir fine farger, er forholdsvis skarpt og lyssterkt. Bokeh’en den produserer er også flott. Men mest av alt er det spenningen med hva bildet vil bli til som gir meg glede. Når jeg fotograferer, ser jeg jo ikke bildet slik det vil bli, og må på en måte prøve å se forbi skvisingen av utsnittet. Det er derfor alltid spennende å de-skvise bildet når jeg kommer hjem. Jeg har som mål at jeg ikke skal beskjære bildene etter å ha de-skviset det, noe som betyr at jeg må ha et bevist forhold til utsnitt og horisont når bildet tas. Dårlig innhold med et slikt objektiv gir ikke et bedre bilde enn om bildet er tatt med et normalt objektiv. Formatet er ikke et mål i seg selv og må brukes når det passer.
I den nordlige delen av landet er de ganske vant med nordlys, mens har i Sør-Norge blir det som regel medieoppslag om nordlyset så vidt viser seg. Ofte kan ikke lyset sees med det blotte øyet, men kommer frem på «film når mobiler eller fotoapparat får skrudd på farger og lys.
Jeg er bare sånn passe interessert i Nordlyset som viser seg her i Sør-Norge. Jeg har ikke installert app som varsler om høy KPI eller drar ut nattestid til et avsidesliggende sted for å fange nordlyset. Unntaket var i september 2014 da jeg tok med meg telt og gikk opp på Bogafjellet:
Forrige uke fikk jeg varsel fra en jeg følger på Facebook om at det var tydelig nordlys. Jeg og Elin gikk derfor ut og bort i skogen for å se, og ganske riktig, så var det synlig med det blotte øye. Selvfølgelig ikke slik det er i Nord-Norge, men likevel en av de tydeligste nordlysene jeg har sett her. Det ble noen bilder mellom trærne og mot Osøyro. Bildene er tatt med Pentax K-1 med Samyang 20mm 1.8. Blender f/1.8, lukkertid 5 sek og ISO 800.
Jeg kunne nok ha eksperimentert med kortere lukkertid og høyere ISO, for at fargene skulle blitt mer reine og ikke så over i hverandre. Det får bli neste gang. PS! Jeg innrømmer at det var litt gøy 🙂
